Lillelid`s univers

Tidenes beste reklame for 1881!

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Wed, 09 Dec 2009 23:54:00 +0000

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Tue, 08 Dec 2009 20:20:00 +0000

For tiden maler jeg. Jeg maler mye. Jeg har vel funnet det man kan kalle sin inspirasjonskilde. Det er så deilig å uttrykke seg igjennom kunsten igjen. Jeg har ikke malt siden jeg gikk på videregående, så det kjennes virkelig godt. Jeg vil faktisk gå såpass langt å si at det kjennes godt ut for både sjel og kropp. Det er befriende og herlig, rett og slett! Jeg har ikke truffet så mange venner ennå og det kjenner jeg litt på. Det er bare det at tiden går så fort og den siste uka har jeg kun hatt lyst å dra hjem for å male. For meg er dette som balsam for sjelen og det kjennes så godt ut at jeg måtte gjenta meg selv for å være sikker på at dere fikk det med dere at "dette er digg ass".

You`re a work of pop art. I want to hang you on my wall.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Fri, 04 Dec 2009 10:57:00 +0000

Christmas has started in Stavanger....

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 30 Nov 2009 11:35:00 +0000

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 23 Nov 2009 21:20:00 +0000

Hei! Hvordan står det til? Jo takk det går bare bra. Jeg jobber, smiler, ler, hygger meg, er omringet av gode mennesker og livet smiler. Enda sier du? Ja enda sier jeg. Jeg lever med nesa langt oppe i de rosa skyene og er sikker på at folk snart blir dårlig over å se og høre om hvor godt jeg har det. For så godt har jeg det faktisk akkurat nå. Er du lykkelig? Ja det er jeg og den følelsen av lykke kan ikke beskrives med ord. Hva er det som gjør at du er så lykkelig om dagen? Det er gode mennesker, gode vibber, et spesielt fantastisk menneske, familie, jobb, musikk. Ja det er så mangt! For ikke å snakke om den gode vintagesofaen min som er verdens beste sofa. Den skal jeg aldri reise fra igjen. Den kommer til å bli med meg neste gang jeg flytter.

Life is gudd. Peace and love.

So full of love and goodness these days!

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Thu, 19 Nov 2009 19:57:00 +0000

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Thu, 19 Nov 2009 18:28:00 +0000

Jeg har egentlig så mye på hjertet om dagen, men klarer likevel ikke å satt ordentlig ord på tingene og få de ned på tastaturet slik som jeg ønsker. Livet er igrunnen bare bra. Jeg smiler og er rett og slett lykkelig om dagene.

Har hørt en ny sang som jeg falt helt pladask for. Takk gud for youtube sier jeg bare! Dere får høre på den mens jeg sitter i stormen på vestlandet og smiler fra øre til øre :)

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 16 Nov 2009 12:36:00 +0000

Denne sangen er fra Don Johnson`s. Jeg pleide å bo sammen med to av de som er i bandet. Vokalisten og gitaristen til høyre. Jeg er så stolt på deres vegne. I januar skal de på tv sammen med bandet sitt! Jeg jublet høyt og klappet i hendene da jeg fikk vite det! De synger på spansk og jeg forstår nesten ingenting av det de synger, men det spiller ingen rolle. Jeg liker musikken deres og jeg kjenner dem og er så utrolig stolt av disse guttene! Denne sangen spilte de på et utested i Barcelona som heter Razzmatazz. En av de to konsertene de har hatt som jeg ikke fikk med meg. Den er ihvertfall utrolig fin :)

De skal spille konsert 28. november. Jeg kunne gjort absolutt alt for å ha vært der nede og hørt dem. Etter jul så vil jeg nedover igjen og da vil jeg planlegge turen slik at jeg er der en gang når de har konsert. Disse gutta og vennegjengen deres er noen av de beste menneskene jeg vet om. There is nobody like them :)

Det Löser Sig

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Fri, 13 Nov 2009 13:05:00 +0000

Etter noen utrolig tøffe måneder, så begynner ting virkelig å ordne seg. Jeg er overbevist om at det er i Sandnes/Stavanger jeg skal være nå. Det er så godt å være rundt familie og venner at det kan ikke forklares med ord. Jeg har ikke truffet så mange av mine venner ennå og jeg har vært en liten tur i Oslo iløpet av de 2-3 ukene jeg har vært hjemme, men det kommer. Det er ikke noe stress for jeg vet at mine venner er ganske travle om dagene og det er forsåvidt jeg også.

Det som har skjedd er at jeg har fått meg jobb! To jobber faktisk! Også har jeg et par prosjekter ved siden av det igjen snart.
Den ene jobben er på en skobutikk og den andre jobben er på en bar i Sandnes. Det som er så greit er at jeg bor midt imellom disse to plassene, så det tar meg 15 minutter å gå til skobutikken og 10 minutter å sykle til baren.

På vei hjem etter siste møte jeg hadde med daglig leder på skobutikken så gikk jeg å smilte. Jeg kunne ikke la være å smile fordi nå begynner ting virkelig å falle på plass på så godt som alle punkter i livet mitt og det føles så godt! I tillegg til smilingen og rare blikk fra folk som gikk forbi så nynnet jeg på en sang av Timbuktu. Det löser sig. Den har dere garantert hørt. Det som er litt morsomt er at jeg kan bare to setninger av den sangen og det er "det ordnar sig, det gör det altid". De to setningene gikk på repeat i hodet mitt mens jeg gikk å smilte på vei hjem.

Det at ting ordner seg så ekstremt nå for tidener nesten for godt til å være sant. Jeg er sikker på at min far snart er lei av å se meg glise fra øre til øre, til tross for at stua mi ikke er ferdig, stua er megarotete og det eneste jeg har fått på plass er klærna, "juvelene" og skoene. Med andre ord det som har vært det som har betydd mest for meg siden jeg flyttet fra Norge. Om TV`en ikke fungerer med det samme, så er det null stress. Jeg kun sett på TV når jeg har vært hjemme på ferie siden mai 2008 og i Barcelona bodde jeg i en typisk gutteleilighet hvor det viktigste var piker, vin og sang, så det er det litt anderledes å flytte tilbake til Norge (og den tiden i København forsåvidt) hvor det er så mye fokus på hvordan man har det hjemme, men det kommer vel det også. Må bare forandre tankegangen littegranne.

Idag er det storm her i Sandnes, men til tross for kald vind og surt vær så smiler jeg, for livet er godt!

Smil til verden og verden smiler til deg!

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Tue, 10 Nov 2009 23:01:00 +0000

Denne sangen er nydelig. Lytt og nyt!

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Tue, 10 Nov 2009 14:05:00 +0000

De som kjenner meg vet at jeg verken er en barneperson og jeg er heller ikke en stor fan av jula. Men idag opplevde jeg noe virkelig godt. Jeg så igjennom noen av bildene til mine kusiner fra sørlandet og jeg så bilder av deres fantastiske sjarmtroll. Jeg ble så glad og varm om hjertet da jeg så de bildene. Det er synd at jeg ikke har vært så mye i nærheten slik at jeg har fått besøkt familien, slik som jeg har hatt lyst til. Men nå som jeg bor hjemme så kan det jo være at jeg får sett dem litt oftere?

Jeg kan ikke få sagt det nok og jeg sier det igjen. De er de søteste og herligste ungene jeg har sett og jeg blir ekstremt glad når jeg ser bildene av dem. Jeg har kansje ikke noe særlig barnetekke, men det er umulig å ikke smile fra øre til øre når jeg ser barna til familien.

Viser ikke bilder av dem her, men her er noen andre babyer som får meg til å smile

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Tue, 10 Nov 2009 12:05:00 +0000

Jeg er tilbake etter en fantastisk helg i tigerstaden. Det har vært avslappende, hyggelig, hysterisk morsomt, festlig. Om jeg skal beskrive følelsen inni meg etter helga med tre ord så må det være lykkelig, avslappet og glad.

Jeg som alltid har vært en stor motstander av Oslo har igrunnen skiftet mening. Syns fremdeles at tigerstaden kan være litt skummel, ihvertfall da jeg gikk meg vill da jeg skulle gå til Nasjonalteateret fra der jeg bodde og idèt jeg krysset grensen fra Grünerløkka til Grønland, men i bunn og grunn så likte jeg veldig godt det jeg ble kjent med i Oslo iløpet av de få dagene jeg var der.

Jeg tok med meg det lille kameraet mitt, trodde jeg fikk tatt noen sinnsykt bra bilder, men de ble ikke så bra da jeg så dem på laptopen. De ble ganske skurrete. Neste gang får jeg ta med et større kamera som er litt mer stabilt.

Her er ihvertfall et av bildene som ble bra.

Den siste tiden har jeg tenkt endel på hva lykke er og hva er det som gjør mennesker lykkelige. Det kan være så mange ting som gjør at jeg er lykkelig, men det hadde vært kjekt å vite hva som gjør andre mennesker lykkelig. Jeg har funnet en ting som jeg har prøvd å skrive ned, men siden språket mitt er så inspirert av det danske og engelske så må jeg skrive det om og om igjen før den blir bra og jeg legger det ut her.

Hva er det som gjør deg lykkelig?

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Wed, 04 Nov 2009 12:58:00 +0000

De sier man skal kle seg etter været. I Sandnes er det rundt 6 grader, det blåser så mye at jeg nesten ikke trenger ta bussen til Oslo imorgen. Jeg kan bare stille meg opp nede i veikrysset med bagen min, strekke ut armene og la vinden ta meg.
Men hei, idag har jeg vært flink jente og tatt på meg bukse og ullgenser. Eller.. Jeg har på meg en tynn tunika med en ulljakke over som jeg kjøpte for evigheter siden og min fake-skinnjakke over det igjen og skjerfet mitt fra Fretex som jeg elsker til tross for at det er for kort og jeg må bruke en nål for å holde det på plass. For å ikke fryse halvt ihjel burde jeg kansje ha tatt frem eskimo-dressen min slik at ikke en centimeter av kroppen min fryser, men forfengeligheten innhenter meg og jeg får heller tåle vinden her på det vindfulle vestland.

I Barcelona er det 20 grader. 20!! Jeg får heller ta på hua, plugge i Nik & Jay i ørene som jeg igjen har fått på hjernen og gå bortover til Kvadrat i denne vinden.

Hvis vinden tar meg, tar noen så imot meg?

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Sat, 31 Oct 2009 16:05:00 +0000

She looks so beautiful
She looks like a doll
made out of porcelain
She looks so young
but you see she is an adult

There`s not a wrinkle in her face
and her skin looks so soft, so soft
But when you touch her
she`s as hard as porcelain

She`s got the most beautiful hair in the world
So soft and so lovely
There is no one as beautiful as her

When you look at her
you get dazzled by her beauty
She is so beautiful
so beautiful

She can get every man she wants
except for one
His face is as soft as a baby-bom -
you would think
His hair is as soft as feather -
you would think

They stand side by side on the same shelf
In seperate boxes
She in red and he in blue
Both to 29,95

Dette diktet skrev jeg da jeg var 16-17 år gammel. Syns egentlig det er ganske fint og vil dele det med dere.
Ha en fin søndag!

Pakkedagogflyttetilmoderlandet...

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Tue, 27 Oct 2009 08:02:00 +0000

Jeg har vel nevnt det tidligere, men det har vært endel ting som har foregått bak i kulissene som jeg ikke har skrevet om og som jeg ikke har kunnet skrive om, men jeg kan si en ting. Og det er at nå pakker jeg ned sakene mine og flytter tilbake til Norge. Min utrolig snille far kommer ned til København idag og henter meg og tingene mine. Jeg har ikke fått arbeid her nede etter sesongen var over nede i Nyhavn, så da var det igrunnen bare til å pakke sakene mine og dra hjem. Jeg gleder meg. Jeg skal bo hos min far, for første gang siden mamma og pappa gikk fra hverandre, noe som blir spennende, men mest kjekt tror jeg, og bli jobbsøker hjemme istedenfor. Stavanger/Sandnes here I come!

Jeg pratet med en kamerat av meg på søndag. Vi pratet om late søndager og hvor deiligt det er. Etter det har jeg drømt meg bort i tanken på en lat søndag, ligge under dynen i sofaen, spise restelasagne eller restene fra lørdagens hjemmelagede pizza og se på dårlige, typiske programmer som kun går på søndager. Hadde jo selvfølgelig vært litt greit med en mann i den sofaen, men det kommer nok en vakker dag det også. Det er jommen en god fantasi, som snart blir til virkelighet! Det var da jeg pratet med kameraten min at jeg innså hvor mye jeg egentlig har savnet norsk tv! Det er noe spesielt med norsk tv. Kansje det er noe som man innser etter å nesten ikke ha sett på norsk tv på en god stund.

Imorgen blir avreisedagen. Min far sitter på danskebåten i skrivende stund og imorgen rundt klokken 12 takker jeg for meg og reiser tilbake til moderlandet.

Jeg kommer til å savne København litt. Jeg har truffet noen fantastiske mennesker her nede, spesielt ei jente som heter Kathrine som jeg arbeidet med nede i Nyhavn. Den jenta har store planer og jeg kommer til å reise på besøk til henne uansett hvor hun befinner seg i denne verden. Det er jeg helt sikker på!

Kat: Vi er som en kæde, vi er over det hele!! Det vil vi altid være!

Jeg må dra tilbake til pakkingen. Har ikke så mye, men jeg har litt og jeg vil være ferdig med det aller meste innen pappa kommer.

Hasta luego, Copenhague. So long, Copenhagen. Så længe, København. På gjensyn Køben! Vi ses nok snart igjen!

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Wed, 21 Oct 2009 12:06:00 +0000

Idag er en nydelig dag i København. Sola skinner, nesten ikke en sky på himmelen og bladene på trærne er i all slags forskjellige jordfarger.
De siste dagene har vært helt fantastiske. Jeg har virkelig kost meg og føler meg bedre enn på lenge. For en gangs skyld har jeg ikke vært noe særlig aktiv verken på Facebook, msn og til tider skrudd av telefonen, noe som jeg også tror har gjort meg godt (selv om det gjorde visse familiemedlemmer litt bekymret) og lest endel i en ny bok som jeg har kjøpt som heter "The Shadow of the Wind" av en spansk forfatter som heter Carlos Ruiz Zafòn. Jeg har bare lest 100 sider til nå, men den er virkelig spennende. Jeg leste første siden hos bokhandleren, men boka tok meg med storm allerede da og den måtte bli med meg hjem. I og med at jeg har bodd i Barcelona, så er det ekstra kjekt når man kjenner igjen gatenavnene og stedene karakterene i boken befinner seg i.

Bildet er hentet fra (Fish)`s blog - Vox

Sammendrag fra Wikipedia:

The novel, set in post- Spanish Civil War Barcelona, concerns a young boy, Daniel. Just after the war, Daniel's father takes him to the secret Cemetery of Forgotten Books, a huge library of old, forgotten titles lovingly preserved by a select few initiates. According to tradition, everyone initiated to this secret place is allowed to take one book from it, and must protect it for life. Daniel selects a book called The Shadow of the Wind by Julián Carax. That night he takes the book home and reads it, completely engrossed. Daniel then attempts to look for other books by this unknown author, but can find none. All he comes across are stories of a strange man - calling himself Laín Coubert, after a character in the book who happens to be the Devil - who has been seeking out Carax's books for decades, buying them all and burning them. In time this mysterious figure confronts and threatens Daniel. Terrified, Daniel returns the book to the Cemetery of Forgotten Books but continues to seek out the story of the elusive author. In doing so Daniel becomes entangled in an age old conflict that began with the author himself. Many parallels are found to exist between the author's life and Daniel's and he takes it upon himself to make sure history does not repeat.

Hvis ikke dette trigget nysgjerrigheten deres så vet ikke jeg.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Wed, 14 Oct 2009 13:54:00 +0000

Sometimes, even though you are so close, you are still so far away. It might be a goal, a loved one, or even just the dinner which you prepared, standing ready on the table to be eaten...

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 12 Oct 2009 12:56:00 +0000

Da er jeg tilbake på flyplassen i København igjen. Jeg har kun vært her en gang før, eller, to dersom man regner med da jeg flyttet til København 28. Juli. Første gang jeg var her var 4. mai 2008. Den dagen som jeg skulle flytte til Barcelona. Jeg husker det som om det var i går. Flyet mitt fra Stavanger gikk 06:05 (ja jeg er god til å huske detaljer), jeg hadde med meg to kofferter. En weekendkoffert og en gigantisk en, og jeg hadde kommet så tidlig til flyplassen at ingenting hadde åpnet og jeg slapp å betale for mine 20 kg i overvekt. Jeg var virkelig redd da jeg landet på Kastrup, fordi jeg hadde ikke vært på en stor flyplass før, utenom Gardemoen i Oslo, så jeg gikk forbi alle butikkene, alle cafèene, utenom en liten stopp på Starbucks for å få min første møte med Starbucks og for å sjekke om kaffen deres var så god som det folk vil ha det til, også gikk jeg videre til gaten min, som var langt borte fra alt annet. Der satt jeg, en skremt liten pike, alene i den store ukjente verden, som jeg etter hvert skulle lære meg til å elske og suge til meg alt av informasjon, kultur, litt språk, impulser, i to timer før flyet gikk, fordi jeg var redd for å miste flyet.

Jeg har hatt et par skrekk opplevelser hvor jeg har mistet flyet mitt, en gang i Stavanger og en gang i Barcelona, så jeg kommer heller veldig tidlig for så å ha god tid til å drikke kaffe, eventuelt spise og ikke stresse rett og slett.

Etter man har mistet et fly og må betale 400 euro for en ny billett, så lærer man jo. Som regel har jeg klart å gråte meg til en ny plass på neste fly, men KLM damene i Barcelona er virkelig harde damer med steinansikt. Til og med min forrige romkamerat, Bruno, prøvde å hjelpe meg med å snakke med damene, og han kom tilbake med en tåre i øyekroken. Så..et lite tips. IKKE mist flyet dersom du skal reise med KLM fra Barcelona! I Stavanger er de i hvert fall mye hyggeligere og hjelper deg så godt de kan.

Jeg har skrevet om det før, men jeg kan ikke la være å skrive om det. Flyplasser fascinerer meg virkelig. Det er så mange forskjellige mennesker her fra forskjellige land som skal i forskjellige retninger. Jeg kan ikke la være å se på menneskene som er rundt meg. Ikke fordi jeg sitter å dømmer dem eller noe. Jeg liker bare å se på mennesker. Høres det utrolig teit ut? Jeg konkluderer med at det ikke er teit når man ser på mennesker fordi man er fascinert av dem.

Når jeg lander i dag, så kommer min søster å henter meg. Jeg har ikke sett henne siden juni, så det gleder jeg meg mye til. Jeg skal dessverre kun være hjemme fra ikveld til torsdag morgen. Flyet mitt på torsdag går kl 06:05, likedan som da jeg flyttet til Barcelona, og dagene er allerede fullbooket. Ferie du liksom, jeg har lagt planer fra når jeg kommer til når jeg drar. Fulltidsjobb kansje? :)

Nå er batteriet mitt øyeblikk flatt, så jeg får sette meg til å lese boka mi, Norwegian wood, istedenfor. Jeg startet på den i Barcelona, men har ikke funnet tid eller orket å lese noe særlig etter jeg flyttet hit. Kansje jeg får leselysten tilbake?

Også helt på slutten her så vil jeg bare si at dette er min blogg. Det jeg skriver her er mine egne tanker, til tider veldig åpne og personlige ting. Det er min måte å få ut mye av det som sviver oppe i hodet mitt. Det er ingen grunn til å dømme meg pga det eller å bli frustrert over mine tanker. Alle gjør ting på forskjellige måter, reagerer forskjellig. Min måte er å bruke bloggen. Jeg vet godt at det ligger på nettet og alle i hele verden kan lese det. Men ikke døm meg for å endelig ha funnet en måte å få ut mine tanker og mine følelser og ikke lar det samle seg opp på innsiden.

Bilde er fra den botaniske have. Når jeg kommer tilbake skal jeg tilbake dit og ta bilder igjen. Tenk hvor fint det er der nå nå som det er høst!! Blir helt gira bare av tanken :) Har ikke tatt så mye bilder etter jeg flyttet hit, og nå er det på tide og begynne med det igjen :)

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Sat, 10 Oct 2009 20:13:00 +0000

I finally realized that this is not it. It took some time to realize, but right now I`m stuck here for a little while but with time I will be where I always wanted to be and never wanted to leave....

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Fri, 09 Oct 2009 13:08:00 +0000

Det skjer mye i livet mitt nå om dagene. Det er både spennende, skummelt, trist..og..ja..det er så mange følelser inni meg for øyeblikket, både positivt og negative, men mest positive.
Det er så mange små ting som skjer som jeg ikke kan eller vil fortelle om her akkurat nå, selv om jeg så gjerne vil. Det er vel en av grunnene til at jeg ikke blogger så mye for tiden.

MEN det som er aller viktigst er at jeg ser et stort, skinnende lys i enden av tunnelen. Det kan igrunnen bare gå oppover nå, om man tenker på hvordan jeg har hatt det den siste tiden.

Livet er full av opp og nedturer og når man har vært nede en stund så må man dra seg selv opp igjen og begynne å gå opp den tunge oppoverbakken, som er vanskelig, men verdt å gå. Livet er en eneste lang utdannelse. Man lærer hele tiden, på både godt og vondt, men det er det som er livet også. Jeg ville ikke ha forandret på noe av det som har skjedd og gjort i livet mitt, for da hadde jeg ikke havnet der jeg er idag. En 25 år gammel jente, ute i den skumle, men spennende verden, som er full av utfordringer, opplevelser og til tider tunge stunder, men som gjør det hun alltid har ønsket, nemlig å reise og bo i utlandet.

Det er tungt, hardt, spennende, gøy og morsomt. Man lærer mye av det og man lærer mye om seg selv. Jeg tror selv jeg reiste fra Norge på det rette tidspunktet. Jeg har opplevd utrolig mye både på godt og vondt, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg kommer nok kansje til å ende opp i Norge, men jeg må "lufte litt med vingene mine" eller "bruse litt med fjæra", slik som mamma så fint sier det. Dette er noe som jeg trenger og har behov for å gjøre før jeg lander med beina mine ned på jorda, kansje norsk jord eller en en annen plass for den saks skyld.

På vei til en venninne her om dagen kom jeg over en plass hvor dette lyktestolpen sto. Likte effekten med lyset og hvordan lyset lager ringer på bakken. Litt uskarpt bilde, men kameraet mitt er ikke et beste akkurat.

Er det ikke i bibelen det står at det skinner alltid et lys i mørket eller noe i den duren?

Forgive and forget.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 05 Oct 2009 14:04:00 +0000

Tilgivelse. Det er vanskelig. Når man har opplevd å bli såret, så kan man ofte bli bitter, sint, hevngjerrig. Der tror jeg vi alle har vært. Jeg har vært der flere ganger. Men uansett hva noen har gjort meg, så har jeg alltid klart å tilgi dem. Noen har jeg sagt det til, noen er jeg ikke venner med, og vil heller ikke være venner med dem for den saks skyld fordi de er ikke min type person å være med og noen har jeg ikke sagt det til.
Noe jeg har lært av min mor er at man aldri skal gå til sengs sint. Jeg har sikkert gjort det flere ganger, men det er kun en jeg husker. Det jeg husker best er at jeg ikke følte meg bra med meg selv.
Det spiller ingen rolle hvem som har gjort hva mot hvem, men som oftest er det alltid mulighet for tilgivelse. Iløpet av mine korte 25 år så syns jeg at jeg har opplevd ganske mye, både på godt og vondt. Jeg har selv gjort ting som jeg ikke er spesielt stolt av, men uansett hva det har vært, så har jeg og den personen det har vært noe med alltid klart å prate om det som har skjedd og kommet videre. Selv om man tilgir en person, så betyr det ikke at man skal være beste venner etterpå, men den bitterheten går bort.

Jeg tror selv at jeg er ganske konfliktssky. Dersom jeg ser en konflikt mellom venner, bekjente, kollegaer komme så løper jeg. Nei, jeg løper ikke, jeg henter motorsykkelen og kommer meg unna så fort jeg kan. Grunnen til dette er fordi jeg har flere ganger havnet midt imellom en diskusjon, en krangel, baksnakking - you name it, og jeg verken klarer eller orker det for det blir så enormt mye styr, man må velge side og det man sier blir vridd om på. Man sier kansje og så tolker den andre personen det som at du er på han eller hennes sin side.

Som jeg skrev lengre oppe så er det som oftest mulighet for å prate og komme frem til en enighet av noe. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig.

Livet er for kort til å være bitter og være sinte på hverandre. Man må nyte livet, ta utfordringene som kommer, lukte på blomstene og glede seg over hvor godt de lukter, tenke på hvor heldige vi er som lever i en verden hvor ihvertfall jeg, har de beste vennene og familie som jeg vet er så glade i meg og jeg i dem, at vi har mennesker rundt oss som setter pris på oss sånn som vi er og heller se over de ulempene og ikke irritere oss over småting.

Det som allerede har skjedd, har skjedd. Prat, kom til en enighet, lukk det kapittelet i boka og fortsett å leve livet.

Og for de som lurer på det. Dette er noe som jeg har tenkt på i lang tid. Siden før jeg flyttet fra Trondheim faktisk.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 28 Sep 2009 21:37:00 +0000

Det er ok å plutselig plumpe ut med ting, men når man er president eller statsminister så burde man kanskje tenke seg om før man sier noe. De er faktisk sitt lands ansikt utad. Jeg leste en artikkel i Dagbladet idag hvor Silvio Berlusconi holdt en tale til partiet hans sine tilhengere hvor han sier:

Hva var det han het igjen. Han solbrune fyren. Ja, Barack Obama!, utbrøt han og fortsatte med en spøk om presidentfruen:

- Dere vil ikke tro det. Begge to har vært på stranda, for kona er også solbrun.

Altså, om jeg sa lengre oppe, at det er ok å plumpe ut med ting, men ikke den type ting når man er statsminister. Jeg skjønner spøken og jeg skal innrømme at jeg trakk på smilebåndet da jeg leste artikkelen, men det han sier kan lett misforstås og med media nå til dags så blir ord og setninger forvrengt og plukket fra hverandre og i verste fall kan det ende med store headlines verden rundt.

Jeg ble faktisk litt fascinert av dette og sjekket opp Berlusconi på Wikipedia og googlet Berlusconi quotes. Det er ganske utrolig hva denne mannen, som bestemmer hva slags tv-kanaler som skal vises til det italienske folk og som ifølge mine italienske venner i Spania så har han kontroll over flere radiokanaler og aviser, kan finne på å si og gjøre. Jeg tror ikke det er uten grunn at flere unge jenter går ut i media om deres intime stunder med presidenten av Italia.

Jeg fant endel quotes fra Berlusconi da jeg googlet ham som jeg syntes var ganske utrolige og morsomme.

I'm not a traditional politician, and I have a sense of humor. I'll try to soften it and become boring, maybe even very boring, but I'm not sure if I'll be able to.

"Italy is now a great country to invest in... today we have fewer communists and those who are still there deny having been one. Another reason to invest in Italy is that we have beautiful secretaries... superb girls." - 2003, addressing the New York Stock Exchange

"I've never paid a woman. I never understood where the satisfaction is when you're missing the pleasure of conquest". - 2009, responding to accusations that he slept with a prostitute

"Of course, their current lodgings are a bit temporary. But they should see it like a weekend of camping." - 2009, addressing victims of the Abruzzo earthquake

"I am pretty often faithful.” - 2006, on accusations of being a playboy

"Mussolini never killed anyone, he just sent dissenters abroad for vacation." - 2003

"Barack Obama being young, handsome, and sun-tanned is going to get along with you swimmingly." - 2008, to Dmitry Medvedev

Ikke alt er like gale, men man forstår jo at Italia har en meget frittalende president.

Artikkelen i Dagbladet kan dere lese her.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 28 Sep 2009 10:11:00 +0000

Også denne..

Det finnes ikke bedre musikk enn de gode gamle klassikerne for meg. Det er denne type musikk jeg slapper best av til og det er den musikken som er best å høre på når man er nede.

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Mon, 28 Sep 2009 10:01:00 +0000

Elsker denne sangen. Den må deles :)

noreply@blogger.com (Brit-Elin) — Fri, 25 Sep 2009 11:39:00 +0000

Jeg begynner å inne at jeg er på en ganske heavy downer akkurat nå. Det meste er tungt, det er mye jeg er misfornøyd med, tenker for det meste negative tanker og vil for det meste være hjemme, men det er når jeg er hjemme og alene at jeg er mest deppa. Normalt sett ville jeg elsket det, men ikke slik som det er nå. Jeg prøver å holde humøret oppe, men det er utrolig vanskelig og jeg vil gråte hele tiden.

Det er som om jeg er på et skip på åpent hav, først kommer et hull i båten slik at det kommer vann inn, så et til og så enda et og jeg tenker at det ikke er så farlig og overser hullene inntil jeg merker at de små hullene som lekker inn vann har gjort større skade enn jeg hadde trodd og båten holder på å synke og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

I virkeligheten vet jeg at jeg har mange jeg kan prate med og som kan komme med råd. Men jeg blir så tiltaksløs. Det eneste jeg orker er å ligge i senga, utenom å dra på arbeid for det er noe jeg må og ikke kan slippe unna. Jeg tenker tilbake til fortiden og det som har skjedd tidligere i livet mitt og tenker på hvor flott ting var før, selv om jeg vet at det har slett ikke vært en dans på roser.

Jeg pratet såvidt med min beste kamerat, Alex, idag. Han er en av de få som kjenner meg så godt som han gjør, uten tvil. Da jeg fortalte ham om hvordan jeg følte, hva som skjer i livet mitt og hva jeg tenker så sier han til meg at jeg må skaffe meg noen mål i livet. Og han har helt rett. Pr dags dato har jeg ikke noe særlig mål i livet og det er rett og slett deprimerende å tenke på. Men jeg vet rett og slett ikke hvordan. Jeg må komme meg opp av denne downeren som gjør at jeg føler meg apatisk, ikke har meninger og ikke har overskudd til å gjøre mer enn jeg må.

Jeg har vært å kjøpt D-vitaminer for det vet jeg at jeg mangler, tiden i Barcelona gjorde at jeg er nå i stor mangel på blant annet vitamin D.

Etter praten med Alex måtte jeg komme meg ut og syklet en tur. Med Limp Bizkit på full guffe, tilfeldig sykling rundt omkring i byen kom jeg på at det jeg liker best å gjøre pr dags dato er å skrive. Når jeg er ute å sykler tenker jeg alltid på forskjellige ting jeg kan skrive om på bloggen, så ender det med at jeg glemmer meg ut og havner midt i veien med sykkelen, blir nesten påkjørt og glemmer det hele. Nei jeg er overhode ikke blitt vant til sykkelopplegget her i København.

Jeg tenker hele tiden tilbake til Barcelona og alt som jeg elsker med den byen. Var det meningen at jeg skulle flytte når jeg flyttet? Jeg vet at ting ikke ville blitt det samme om jeg kom tilbake. Mennesker forandrer seg, livene til vennene mine fortsetter uten meg, utrolig nok - haha, mennesker flytter og min beste kamerat i hele verden flytter fra Barcelona i november. Men likevel så vil jeg så sårt tilbake, om så bare for en helg. Jeg har ikke råd i det hele tatt, men savnet og lengselen er helt enorm. Jeg vet at på min forrige arbeidsplass har de en stoor back log, så kan ikke de ringe til meg og si; Hei, kan du komme for en liten periode og gjøre litt back office arbeid til vi kommer ajour?

Da jeg var 17 reiste jeg på utvekslingsstudenttur til Sicilia. Jeg falt pladask for kulturen og omgivelsene med det samme. Jeg følte meg mer eller mindre hjemme med det samme. Det var de perfekte omgivelser for meg, til tross for det jeg husker lengst inni bakhode som jeg ikke likte. Det samme følte jeg med Barcelona, selv om jeg hadde det tøft der nede også og da jeg ville hjem, så sa min mor om igjen og om igjen at jeg måtte ihvertfall bo der nede i et år. Noe som jeg gjorde, og jeg ble lengre enn et år også.

I wanna belive that I am a unic shining star, maby I am, maby I`m not. Time will show, but most of the time I think I`m just lost.