She looks so beautiful
She looks like a doll
made out of porcelain
She looks so young
but you see she is an adult

There`s not a wrinkle in her face
and her skin looks so soft, so soft
But when you touch her
she`s as hard as porcelain

She`s got the most beautiful hair in the world
So soft and so lovely
There is no one as beautiful as her

When you look at her
you get dazzled by her beauty
She is so beautiful
so beautiful

She can get every man she wants
except for one
His face is as soft as a baby-bom -
you would think
His hair is as soft as feather -
you would think

They stand side by side on the same shelf
In seperate boxes
She in red and he in blue
Both to 29,95

Dette diktet skrev jeg da jeg var 16-17 år gammel. Syns egentlig det er ganske fint og vil dele det med dere.
Ha en fin søndag!

Pakkedagogflyttetilmoderlandet...

Jeg har vel nevnt det tidligere, men det har vært endel ting som har foregått bak i kulissene som jeg ikke har skrevet om og som jeg ikke har kunnet skrive om, men jeg kan si en ting. Og det er at nå pakker jeg ned sakene mine og flytter tilbake til Norge. Min utrolig snille far kommer ned til København idag og henter meg og tingene mine. Jeg har ikke fått arbeid her nede etter sesongen var over nede i Nyhavn, så da var det igrunnen bare til å pakke sakene mine og dra hjem. Jeg gleder meg. Jeg skal bo hos min far, for første gang siden mamma og pappa gikk fra hverandre, noe som blir spennende, men mest kjekt tror jeg, og bli jobbsøker hjemme istedenfor. Stavanger/Sandnes here I come!

Jeg pratet med en kamerat av meg på søndag. Vi pratet om late søndager og hvor deiligt det er. Etter det har jeg drømt meg bort i tanken på en lat søndag, ligge under dynen i sofaen, spise restelasagne eller restene fra lørdagens hjemmelagede pizza og se på dårlige, typiske programmer som kun går på søndager. Hadde jo selvfølgelig vært litt greit med en mann i den sofaen, men det kommer nok en vakker dag det også. Det er jommen en god fantasi, som snart blir til virkelighet! Det var da jeg pratet med kameraten min at jeg innså hvor mye jeg egentlig har savnet norsk tv! Det er noe spesielt med norsk tv. Kansje det er noe som man innser etter å nesten ikke ha sett på norsk tv på en god stund.

Imorgen blir avreisedagen. Min far sitter på danskebåten i skrivende stund og imorgen rundt klokken 12 takker jeg for meg og reiser tilbake til moderlandet.

Jeg kommer til å savne København litt. Jeg har truffet noen fantastiske mennesker her nede, spesielt ei jente som heter Kathrine som jeg arbeidet med nede i Nyhavn. Den jenta har store planer og jeg kommer til å reise på besøk til henne uansett hvor hun befinner seg i denne verden. Det er jeg helt sikker på!

Kat: Vi er som en kæde, vi er over det hele!! Det vil vi altid være!

Jeg må dra tilbake til pakkingen. Har ikke så mye, men jeg har litt og jeg vil være ferdig med det aller meste innen pappa kommer.

Hasta luego, Copenhague. So long, Copenhagen. Så længe, København. På gjensyn Køben! Vi ses nok snart igjen!

Idag er en nydelig dag i København. Sola skinner, nesten ikke en sky på himmelen og bladene på trærne er i all slags forskjellige jordfarger.
De siste dagene har vært helt fantastiske. Jeg har virkelig kost meg og føler meg bedre enn på lenge. For en gangs skyld har jeg ikke vært noe særlig aktiv verken på Facebook, msn og til tider skrudd av telefonen, noe som jeg også tror har gjort meg godt (selv om det gjorde visse familiemedlemmer litt bekymret) og lest endel i en ny bok som jeg har kjøpt som heter "The Shadow of the Wind" av en spansk forfatter som heter Carlos Ruiz Zafòn. Jeg har bare lest 100 sider til nå, men den er virkelig spennende. Jeg leste første siden hos bokhandleren, men boka tok meg med storm allerede da og den måtte bli med meg hjem. I og med at jeg har bodd i Barcelona, så er det ekstra kjekt når man kjenner igjen gatenavnene og stedene karakterene i boken befinner seg i.



Bildet er hentet fra (Fish)`s blog - Vox

Sammendrag fra Wikipedia:

The novel, set in post- Spanish Civil War Barcelona, concerns a young boy, Daniel. Just after the war, Daniel's father takes him to the secret Cemetery of Forgotten Books, a huge library of old, forgotten titles lovingly preserved by a select few initiates. According to tradition, everyone initiated to this secret place is allowed to take one book from it, and must protect it for life. Daniel selects a book called The Shadow of the Wind by Julián Carax. That night he takes the book home and reads it, completely engrossed. Daniel then attempts to look for other books by this unknown author, but can find none. All he comes across are stories of a strange man - calling himself Laín Coubert, after a character in the book who happens to be the Devil - who has been seeking out Carax's books for decades, buying them all and burning them. In time this mysterious figure confronts and threatens Daniel. Terrified, Daniel returns the book to the Cemetery of Forgotten Books but continues to seek out the story of the elusive author. In doing so Daniel becomes entangled in an age old conflict that began with the author himself. Many parallels are found to exist between the author's life and Daniel's and he takes it upon himself to make sure history does not repeat.

Hvis ikke dette trigget nysgjerrigheten deres så vet ikke jeg.

Sometimes, even though you are so close, you are still so far away. It might be a goal, a loved one, or even just the dinner which you prepared, standing ready on the table to be eaten...

Da er jeg tilbake på flyplassen i København igjen. Jeg har kun vært her en gang før, eller, to dersom man regner med da jeg flyttet til København 28. Juli. Første gang jeg var her var 4. mai 2008. Den dagen som jeg skulle flytte til Barcelona. Jeg husker det som om det var i går. Flyet mitt fra Stavanger gikk 06:05 (ja jeg er god til å huske detaljer), jeg hadde med meg to kofferter. En weekendkoffert og en gigantisk en, og jeg hadde kommet så tidlig til flyplassen at ingenting hadde åpnet og jeg slapp å betale for mine 20 kg i overvekt. Jeg var virkelig redd da jeg landet på Kastrup, fordi jeg hadde ikke vært på en stor flyplass før, utenom Gardemoen i Oslo, så jeg gikk forbi alle butikkene, alle cafèene, utenom en liten stopp på Starbucks for å få min første møte med Starbucks og for å sjekke om kaffen deres var så god som det folk vil ha det til, også gikk jeg videre til gaten min, som var langt borte fra alt annet. Der satt jeg, en skremt liten pike, alene i den store ukjente verden, som jeg etter hvert skulle lære meg til å elske og suge til meg alt av informasjon, kultur, litt språk, impulser, i to timer før flyet gikk, fordi jeg var redd for å miste flyet.

Jeg har hatt et par skrekk opplevelser hvor jeg har mistet flyet mitt, en gang i Stavanger og en gang i Barcelona, så jeg kommer heller veldig tidlig for så å ha god tid til å drikke kaffe, eventuelt spise og ikke stresse rett og slett.

Etter man har mistet et fly og må betale 400 euro for en ny billett, så lærer man jo. Som regel har jeg klart å gråte meg til en ny plass på neste fly, men KLM damene i Barcelona er virkelig harde damer med steinansikt. Til og med min forrige romkamerat, Bruno, prøvde å hjelpe meg med å snakke med damene, og han kom tilbake med en tåre i øyekroken. Så..et lite tips. IKKE mist flyet dersom du skal reise med KLM fra Barcelona! I Stavanger er de i hvert fall mye hyggeligere og hjelper deg så godt de kan.

Jeg har skrevet om det før, men jeg kan ikke la være å skrive om det. Flyplasser fascinerer meg virkelig. Det er så mange forskjellige mennesker her fra forskjellige land som skal i forskjellige retninger. Jeg kan ikke la være å se på menneskene som er rundt meg. Ikke fordi jeg sitter å dømmer dem eller noe. Jeg liker bare å se på mennesker. Høres det utrolig teit ut? Jeg konkluderer med at det ikke er teit når man ser på mennesker fordi man er fascinert av dem.

Når jeg lander i dag, så kommer min søster å henter meg. Jeg har ikke sett henne siden juni, så det gleder jeg meg mye til. Jeg skal dessverre kun være hjemme fra ikveld til torsdag morgen. Flyet mitt på torsdag går kl 06:05, likedan som da jeg flyttet til Barcelona, og dagene er allerede fullbooket. Ferie du liksom, jeg har lagt planer fra når jeg kommer til når jeg drar. Fulltidsjobb kansje? :)

Nå er batteriet mitt øyeblikk flatt, så jeg får sette meg til å lese boka mi, Norwegian wood, istedenfor. Jeg startet på den i Barcelona, men har ikke funnet tid eller orket å lese noe særlig etter jeg flyttet hit. Kansje jeg får leselysten tilbake?

Også helt på slutten her så vil jeg bare si at dette er min blogg. Det jeg skriver her er mine egne tanker, til tider veldig åpne og personlige ting. Det er min måte å få ut mye av det som sviver oppe i hodet mitt. Det er ingen grunn til å dømme meg pga det eller å bli frustrert over mine tanker. Alle gjør ting på forskjellige måter, reagerer forskjellig. Min måte er å bruke bloggen. Jeg vet godt at det ligger på nettet og alle i hele verden kan lese det. Men ikke døm meg for å endelig ha funnet en måte å få ut mine tanker og mine følelser og ikke lar det samle seg opp på innsiden.

Bilde er fra den botaniske have. Når jeg kommer tilbake skal jeg tilbake dit og ta bilder igjen. Tenk hvor fint det er der nå nå som det er høst!! Blir helt gira bare av tanken :) Har ikke tatt så mye bilder etter jeg flyttet hit, og nå er det på tide og begynne med det igjen :)

I finally realized that this is not it. It took some time to realize, but right now I`m stuck here for a little while but with time I will be where I always wanted to be and never wanted to leave....

Det skjer mye i livet mitt nå om dagene. Det er både spennende, skummelt, trist..og..ja..det er så mange følelser inni meg for øyeblikket, både positivt og negative, men mest positive.
Det er så mange små ting som skjer som jeg ikke kan eller vil fortelle om her akkurat nå, selv om jeg så gjerne vil. Det er vel en av grunnene til at jeg ikke blogger så mye for tiden.

MEN det som er aller viktigst er at jeg ser et stort, skinnende lys i enden av tunnelen. Det kan igrunnen bare gå oppover nå, om man tenker på hvordan jeg har hatt det den siste tiden.

Livet er full av opp og nedturer og når man har vært nede en stund så må man dra seg selv opp igjen og begynne å gå opp den tunge oppoverbakken, som er vanskelig, men verdt å gå. Livet er en eneste lang utdannelse. Man lærer hele tiden, på både godt og vondt, men det er det som er livet også. Jeg ville ikke ha forandret på noe av det som har skjedd og gjort i livet mitt, for da hadde jeg ikke havnet der jeg er idag. En 25 år gammel jente, ute i den skumle, men spennende verden, som er full av utfordringer, opplevelser og til tider tunge stunder, men som gjør det hun alltid har ønsket, nemlig å reise og bo i utlandet.

Det er tungt, hardt, spennende, gøy og morsomt. Man lærer mye av det og man lærer mye om seg selv. Jeg tror selv jeg reiste fra Norge på det rette tidspunktet. Jeg har opplevd utrolig mye både på godt og vondt, men jeg angrer ikke et sekund. Jeg kommer nok kansje til å ende opp i Norge, men jeg må "lufte litt med vingene mine" eller "bruse litt med fjæra", slik som mamma så fint sier det. Dette er noe som jeg trenger og har behov for å gjøre før jeg lander med beina mine ned på jorda, kansje norsk jord eller en en annen plass for den saks skyld.

På vei til en venninne her om dagen kom jeg over en plass hvor dette lyktestolpen sto. Likte effekten med lyset og hvordan lyset lager ringer på bakken. Litt uskarpt bilde, men kameraet mitt er ikke et beste akkurat.



Er det ikke i bibelen det står at det skinner alltid et lys i mørket eller noe i den duren?

Forgive and forget.

Tilgivelse. Det er vanskelig. Når man har opplevd å bli såret, så kan man ofte bli bitter, sint, hevngjerrig. Der tror jeg vi alle har vært. Jeg har vært der flere ganger. Men uansett hva noen har gjort meg, så har jeg alltid klart å tilgi dem. Noen har jeg sagt det til, noen er jeg ikke venner med, og vil heller ikke være venner med dem for den saks skyld fordi de er ikke min type person å være med og noen har jeg ikke sagt det til.
Noe jeg har lært av min mor er at man aldri skal gå til sengs sint. Jeg har sikkert gjort det flere ganger, men det er kun en jeg husker. Det jeg husker best er at jeg ikke følte meg bra med meg selv.
Det spiller ingen rolle hvem som har gjort hva mot hvem, men som oftest er det alltid mulighet for tilgivelse. Iløpet av mine korte 25 år så syns jeg at jeg har opplevd ganske mye, både på godt og vondt. Jeg har selv gjort ting som jeg ikke er spesielt stolt av, men uansett hva det har vært, så har jeg og den personen det har vært noe med alltid klart å prate om det som har skjedd og kommet videre. Selv om man tilgir en person, så betyr det ikke at man skal være beste venner etterpå, men den bitterheten går bort.

Jeg tror selv at jeg er ganske konfliktssky. Dersom jeg ser en konflikt mellom venner, bekjente, kollegaer komme så løper jeg. Nei, jeg løper ikke, jeg henter motorsykkelen og kommer meg unna så fort jeg kan. Grunnen til dette er fordi jeg har flere ganger havnet midt imellom en diskusjon, en krangel, baksnakking - you name it, og jeg verken klarer eller orker det for det blir så enormt mye styr, man må velge side og det man sier blir vridd om på. Man sier kansje og så tolker den andre personen det som at du er på han eller hennes sin side.

Som jeg skrev lengre oppe så er det som oftest mulighet for å prate og komme frem til en enighet av noe. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig.

Livet er for kort til å være bitter og være sinte på hverandre. Man må nyte livet, ta utfordringene som kommer, lukte på blomstene og glede seg over hvor godt de lukter, tenke på hvor heldige vi er som lever i en verden hvor ihvertfall jeg, har de beste vennene og familie som jeg vet er så glade i meg og jeg i dem, at vi har mennesker rundt oss som setter pris på oss sånn som vi er og heller se over de ulempene og ikke irritere oss over småting.

Det som allerede har skjedd, har skjedd. Prat, kom til en enighet, lukk det kapittelet i boka og fortsett å leve livet.



Og for de som lurer på det. Dette er noe som jeg har tenkt på i lang tid. Siden før jeg flyttet fra Trondheim faktisk.