Forgive and forget.

Tilgivelse. Det er vanskelig. Når man har opplevd å bli såret, så kan man ofte bli bitter, sint, hevngjerrig. Der tror jeg vi alle har vært. Jeg har vært der flere ganger. Men uansett hva noen har gjort meg, så har jeg alltid klart å tilgi dem. Noen har jeg sagt det til, noen er jeg ikke venner med, og vil heller ikke være venner med dem for den saks skyld fordi de er ikke min type person å være med og noen har jeg ikke sagt det til.
Noe jeg har lært av min mor er at man aldri skal gå til sengs sint. Jeg har sikkert gjort det flere ganger, men det er kun en jeg husker. Det jeg husker best er at jeg ikke følte meg bra med meg selv.
Det spiller ingen rolle hvem som har gjort hva mot hvem, men som oftest er det alltid mulighet for tilgivelse. Iløpet av mine korte 25 år så syns jeg at jeg har opplevd ganske mye, både på godt og vondt. Jeg har selv gjort ting som jeg ikke er spesielt stolt av, men uansett hva det har vært, så har jeg og den personen det har vært noe med alltid klart å prate om det som har skjedd og kommet videre. Selv om man tilgir en person, så betyr det ikke at man skal være beste venner etterpå, men den bitterheten går bort.

Jeg tror selv at jeg er ganske konfliktssky. Dersom jeg ser en konflikt mellom venner, bekjente, kollegaer komme så løper jeg. Nei, jeg løper ikke, jeg henter motorsykkelen og kommer meg unna så fort jeg kan. Grunnen til dette er fordi jeg har flere ganger havnet midt imellom en diskusjon, en krangel, baksnakking - you name it, og jeg verken klarer eller orker det for det blir så enormt mye styr, man må velge side og det man sier blir vridd om på. Man sier kansje og så tolker den andre personen det som at du er på han eller hennes sin side.

Som jeg skrev lengre oppe så er det som oftest mulighet for å prate og komme frem til en enighet av noe. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig.

Livet er for kort til å være bitter og være sinte på hverandre. Man må nyte livet, ta utfordringene som kommer, lukte på blomstene og glede seg over hvor godt de lukter, tenke på hvor heldige vi er som lever i en verden hvor ihvertfall jeg, har de beste vennene og familie som jeg vet er så glade i meg og jeg i dem, at vi har mennesker rundt oss som setter pris på oss sånn som vi er og heller se over de ulempene og ikke irritere oss over småting.

Det som allerede har skjedd, har skjedd. Prat, kom til en enighet, lukk det kapittelet i boka og fortsett å leve livet.



Og for de som lurer på det. Dette er noe som jeg har tenkt på i lang tid. Siden før jeg flyttet fra Trondheim faktisk.