Jeg har fått høre flere ganger at jeg er så tøff som har tatt det store steget å flytte utenlands. Det kan godt være, men hovedgrunnen vel fordi jeg blir rastløs, er impulsiv og liker ikke når jeg føler at livet blir stående på stedet hvil. Jeg vil at ting skal skje, jeg vil oppleve ting, så da jeg fikk beskjed om at jeg fikk jobb i Barcelona, så var det ingen tvil. I løpet av 3 uker, fra den første telefonen jeg fikk fra Manpower om jobben til jeg reiste, så sa jeg opp jobben, flyttet fra leiligheten jeg fikk leie via jobben og hjem til mor igjen, pakket sammen tingene mine, igjen, og reiste. Jeg ante ikke hva som lå foran meg. Jeg ante ikke at jeg kom til å treffe så mange fantastiske mennesker, så mange falske mennesker, ligge tårevåt i senga, hylgråtendes fordi jeg følte selv at jeg hadde nesten ingen venner, jobben var jeg misfornøyd med, lønna var så liten at jeg hadde ikke råd til å betale studielånet hjemme, til tross for at jeg tjente mer enn en spanjol med bachelorgrad, at jeg kom til å forandre holdningen til livet, at jeg plutselig kom til å bli super utadvendt og få et utrolig stort nettverk av venner og bekjente fra hele verden, at jeg skulle få min aller beste venn i Barcelona, Alex, som jeg gjerne skulle tatt med meg i kofferten da jeg flyttet til København, til å treffe min kjæreste Abel, som jeg valgte å bli med til København, hvor jeg er nå.

Det er utrolig givende å flytte til et nytt land. Man opplever en ny kultur - og jeg må si at jeg elsket den spanske kulturen og den passet meg perfekt, utenom når man sto i kø på butikken og kassadamen og damen foran sto og pratet i en evighet og jeg kun hadde lunsjpause i 30 min - man treffer nye mennesker, man må åpne sinnet for denne nye skumle plassen som plutselig en dag ikke er like skummel mer, som sagt tilpasse seg en ny kultur og utvide horisonten sin.

Man lærer mye om seg selv, men fader og det er tøft. Det er tøft når man ikke har sine nærmeste rundt seg, når man er for stolt til å be om hjelp fordi man skal klare seg selv, men ender opp midt på trynet istedenfor og må krype til korset og si "jeg vet jeg gjorde noe dumt og ja du sa det til meg, men jeg ville lære av mine feil selv". Uheldigvis er det kun sånn jeg lærer pr dags dato. Man lærer å være kreativ i fattige stunder, underholde seg selv i tunge stunder eller stunder når man er alene. Man lærer til en viss grad at man må ta et steg ut av sin egen boble eller komfortsone for at ting skal bli bedre og for å utvikle seg selv.

Men. Etter å ha gått igjennom dette og skaffet seg et liv, så er det litt tungt å begynne på an igjen.

Det kommer til å gå, det kommer til å gå fint. Jeg må bare være tålmodig. Jeg har valgt dette selv, fordi jeg ville flytte på meg igjen og fordi jeg ville være med Abel. Jeg angrer ikke overhode, men det er en ærlig sak å innrømme at det kan være tøffe tider og at det er ikke bare bare å flytte til en ny plass og et nytt land.

Men jeg er priviligert. Det er ikke alle som har muligheten til det og ikke alle har like støttende mennesker rundt seg som jeg er så heldig å ha.

All in all, I`m a lucky girl, yes I am :)