Jeg begynner å inne at jeg er på en ganske heavy downer akkurat nå. Det meste er tungt, det er mye jeg er misfornøyd med, tenker for det meste negative tanker og vil for det meste være hjemme, men det er når jeg er hjemme og alene at jeg er mest deppa. Normalt sett ville jeg elsket det, men ikke slik som det er nå. Jeg prøver å holde humøret oppe, men det er utrolig vanskelig og jeg vil gråte hele tiden.

Det er som om jeg er på et skip på åpent hav, først kommer et hull i båten slik at det kommer vann inn, så et til og så enda et og jeg tenker at det ikke er så farlig og overser hullene inntil jeg merker at de små hullene som lekker inn vann har gjort større skade enn jeg hadde trodd og båten holder på å synke og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

I virkeligheten vet jeg at jeg har mange jeg kan prate med og som kan komme med råd. Men jeg blir så tiltaksløs. Det eneste jeg orker er å ligge i senga, utenom å dra på arbeid for det er noe jeg må og ikke kan slippe unna. Jeg tenker tilbake til fortiden og det som har skjedd tidligere i livet mitt og tenker på hvor flott ting var før, selv om jeg vet at det har slett ikke vært en dans på roser.

Jeg pratet såvidt med min beste kamerat, Alex, idag. Han er en av de få som kjenner meg så godt som han gjør, uten tvil. Da jeg fortalte ham om hvordan jeg følte, hva som skjer i livet mitt og hva jeg tenker så sier han til meg at jeg må skaffe meg noen mål i livet. Og han har helt rett. Pr dags dato har jeg ikke noe særlig mål i livet og det er rett og slett deprimerende å tenke på. Men jeg vet rett og slett ikke hvordan. Jeg må komme meg opp av denne downeren som gjør at jeg føler meg apatisk, ikke har meninger og ikke har overskudd til å gjøre mer enn jeg må.

Jeg har vært å kjøpt D-vitaminer for det vet jeg at jeg mangler, tiden i Barcelona gjorde at jeg er nå i stor mangel på blant annet vitamin D.

Etter praten med Alex måtte jeg komme meg ut og syklet en tur. Med Limp Bizkit på full guffe, tilfeldig sykling rundt omkring i byen kom jeg på at det jeg liker best å gjøre pr dags dato er å skrive. Når jeg er ute å sykler tenker jeg alltid på forskjellige ting jeg kan skrive om på bloggen, så ender det med at jeg glemmer meg ut og havner midt i veien med sykkelen, blir nesten påkjørt og glemmer det hele. Nei jeg er overhode ikke blitt vant til sykkelopplegget her i København.

Jeg tenker hele tiden tilbake til Barcelona og alt som jeg elsker med den byen. Var det meningen at jeg skulle flytte når jeg flyttet? Jeg vet at ting ikke ville blitt det samme om jeg kom tilbake. Mennesker forandrer seg, livene til vennene mine fortsetter uten meg, utrolig nok - haha, mennesker flytter og min beste kamerat i hele verden flytter fra Barcelona i november. Men likevel så vil jeg så sårt tilbake, om så bare for en helg. Jeg har ikke råd i det hele tatt, men savnet og lengselen er helt enorm. Jeg vet at på min forrige arbeidsplass har de en stoor back log, så kan ikke de ringe til meg og si; Hei, kan du komme for en liten periode og gjøre litt back office arbeid til vi kommer ajour?

Da jeg var 17 reiste jeg på utvekslingsstudenttur til Sicilia. Jeg falt pladask for kulturen og omgivelsene med det samme. Jeg følte meg mer eller mindre hjemme med det samme. Det var de perfekte omgivelser for meg, til tross for det jeg husker lengst inni bakhode som jeg ikke likte. Det samme følte jeg med Barcelona, selv om jeg hadde det tøft der nede også og da jeg ville hjem, så sa min mor om igjen og om igjen at jeg måtte ihvertfall bo der nede i et år. Noe som jeg gjorde, og jeg ble lengre enn et år også.

I wanna belive that I am a unic shining star, maby I am, maby I`m not. Time will show, but most of the time I think I`m just lost.