Etter en god middag, en episode av Family Guy, endel kosing og en episode av Six Feet Under så legger jeg meg til å sove. Jeg er trett, har vondt i ryggen og kjenner at svineinfluensaen kommer snikende. Etter 5 minutter på øyet får jeg en rar følelse i kroppen. En følelse jeg ikke har hatt på lenge. Det er en følelse av dårlig samvittighet. Hva skjer, tenker jeg. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet, jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg forsøker å ignorere denne følelsen som plutselig inntok meg og plutselig går det opp for meg. Jeg har dårlig samvittighet pga siste blogginnlegg. Hvorfor har jeg dårlig samvittighet? Fordi jeg er oppriktig glad på mine venners og families vegne når de gifter seg og blir gravide og blitt etablerte. Jeg mener ikke å disse dem. Jeg er bare ikke på det nivået i livet. Jeg føler meg så ung - alt for ung til å etablere meg. Å gi noen et løfte om å være sammen med dem for alltid. Alt for ung for å øke verdensbefolkningen på jorden Tellus. Ikke hadde jeg vært i stand til det heller. Jeg er da bare 25 år, eier masse, samtidig som jeg ikke eier nåla i veggen. Jeg er arbeidsløs og bor for tiden i koffert hos min kjæreste i København. Jeg klarer akkurat å ta vare på meg selv, hvordan skulle jeg vært istand til å ta vare på et lite uskyldig menneske som er totalt avhengig av menneskene rundt seg?

Jeg er overhode ikke misunnelig på de jeg kjenner som er etablerte og har stiftet familie. Jeg er bare ikke på det stadiet i livet selv. Jeg er glad på de jeg kjenner sine vegne - og jeg er glad fordi jeg er meg og jeg lever mitt liv - uten unger, giftering, hus, hage og stasjonsvogn.

Jeg har stor familie, veeeldig stor familie, men det er 2 kusiner som min søster og jeg har hatt mest kontakt med opp igjennom årene. Tilsammen har de 7 barn. 3 nydelige jenter og 4 utrolig søte gutter. Når de legger ut bilder på Facebook kan jeg med hånden på hjerte si at jeg sitter og smiler fra øre til øre. Jeg har, som jeg har sagt tidligere, blitt en liten softie. Jeg blir virkelig glad når jeg ser bildene som mine kusiner legger ut. Det er godt å "følge litt med på familien" - misforstå meg rett her - fordi vi treffes så sjelden. Hadde jeg bodd i Stavanger så hadde jeg truffet dem mye oftere, men det skjer dessverre ikke fordi jeg er ute å reiser og vil ikke bo i Norge nå.

Sådan. Da var det sagt. Samvittigheten er delvis lettet, men ikke for mye, for uansett hvor mye jeg prøver å unnskylde meg så klarer jeg alltid på sett og vis å disse dere etablerte eller kommende etablerte ned igjen. Jeg er oppriktig glad på deres vegne. Jeg lover.

Imorgen skal jeg kose meg med en øl og juble over at jeg er meg med mitt fantastiske liv uten bekymringer og krysse fingrene for at jeg får et intervju hos en av de jeg har søkt arbeid hos.



Stor klem og god natt!