Ut på tur aldri sur, er det ikke det de sier?
For øyeblikket sitter jeg i Frankfurt, hvor jeg aldri har vært før og klart å komme meg til gaten min med en gang. Jeg syns alltid det er litt skummelt å komme til nye flyplasser hvor jeg aldri har vært før. Da jeg skulle flytte til Barcelona var jeg for første gang på flyplassen i København. Da var jeg så livredd for å gå meg vill at jeg gikk forbi alle butikkene og rett til gaten min og ventet der i nesten 2 timer før flyet lettet. Tror både min mor og min søster trodde jeg hadde fått feber siden jeg ikke hadde shoppet noenting utenom min første kaffe på Starbucks.
I etterkant har jeg vært på et par til store flyplasser, Schiphol i Amsterdam, en snarvisitt innom München og nå Frankfurt.
Da jeg kom til Amsterdam fikk jeg sjokk over hvor stor en flyplass kan være. Mange terminaler, mange, mange, mange gater, koselige cafèer og et godt utvalg av butikker. Det var litt av en forandring fra Sola og Værnes flyplass kan du si.
Andre gang jeg kom til Amsterdam var i oktober i fjor. Da hadde jeg blitt litt varm i trøya og var litt mer trygg på meg selv når jeg skulle finne frem på den store ”skumle” flyplassen, som plutselig ikke var så skummel mer.
Flyplassen i München regner jeg ikke med, det var å hoppe av et fly og komme seg til det neste i en fei.
Men nå sitter jeg som sagt i Frankfurt. Denne flyplassen er også kjempestor, og jeg er ikke kjent i det hele tatt, så det er derfor jeg syns det er litt skummelt.
Men jeg har all god grunn til å være stolt av meg selv som finner frem alene i denne store flyplassverden. Har jeg problemer med å finne frem så spør jeg alltid noen av de som arbeider her, jeg er da ikke mann, så jeg har ikke problemer med å spørre om hjelp til å finne frem. ;)

Noe jeg synes er fascinerende med flyplasser er at det er så mange forskjellige mennesker her. Mennesker med forskjellig historie, planer. Jeg liker å sitte å se på menneskene, mens jeg sitter med pc`en min og drikker kaffe og later som om jeg gjør noe særdeles viktig, mens jeg studerer folkene som passerer meg.
Mennesker fascinerer meg. Alle er så forskjellige, vi kommer i alle former og fasonger, noen mørke, noen lyse, noen høye og andre lave, noen med krøllete hår, andre med stritt hår.

Men nå sporer jeg helt av igjen. Jeg har en vane med at jeg begynner med en tanke også utvikler den seg videre og til slutt enten prater eller skriver jeg om noe helt annet enn det jeg startet med. Det kan være ganske morsomt, vil jeg tro, for noen av mine venner, men det kan være litt irriterende dersom jeg prater om noe viktig. Jeg går som regel ikke tom for ting å prate om da, bare spør Eirin ;)

Nå er det akkurat 1 time og 35 minutter til flyet mitt letter. Da er det tilbake til Barcelona, en nydelig by som har masse å by på, men som jeg ikke vil være i. Jeg er kjempeglad for at jeg har fått meg denne erfaringen. Jeg har lært utrolig mye de siste 12 månedene og jeg har ikke minst opplevd noe nytt, men nå er det på tide å vende nesen hjemover - til byen over alle byer, nemlig Trondheim.









God søndag folkens!